runeg-bilde

Jeg husker Saga Landhandleri på Harpefoss.

Der kunne man få det meste, på en eller annen måte, og med personlig vri. Det synes jeg er en god oppskrift.

Jeg liker jo å drive med litt av hvert.

Så velkommen til Rune G’s Landhandel.

En kveld midt i historien

Holdt et foredrag forleden med tittel: Revolusjonen, Sovjetunionen, far – og en bamse. Det var svært morsomt å holde. Reaksjonene jeg fikk tyder på at det var morsomt å høre på også. Arrangøren sendte meg link med sin reaksjon, så jeg gir plass til en «gjesteblogger» her på siden min:

http://astridbjonness.wordpress.com/2014/01/29/en-kveld-midt-i-historien/

Holdninger og helikoptre

Jeg er enig i at politiet skal ha flere helikoptre og at beredskapstroppen skal ha gummibåter som flyter. Varslingsrutinene må bli bedre og politiet bør til enhver tid ha det best tilgjengelige utstyret for internkommunikasjon.

Det har også slått meg at politiet ikke bør nøle med å gå i land når noen skyter for å drepe ute på en øy, eller andre steder. Og både Grubbegata og kanskje andre gater bør være stengt.

Ingen av disse tingene ville likevel hindret gjerningsmannen i å sette i gang sine grusomme gjerninger 22. juli. Bedre teknisk beredskap ville utvilsomt ført til at politiet kunne kommet fram før, stanset ham tidligere og begrenset skader og virkninger av terrorhandlingene. Men hovedårsakene til at dette marerittet startet, ligger i menneskesinnet. Denne gangen hos ett menneske. Andre ganger hos grupper, partier eller andre sammenslutninger.

Regjeringen har skrevet godt om den tekniske beredskapen i sin beredskapsmelding, og i sine høringer brukte Stortinget all tilgjengelig tid på nettopp dette. Dermed har de gjort en del av jobben med å utvikle og forbedre vår nasjonale beredskap mot terrorisme, rasisme og ekstremisme. Men det er påfallende at verken Stortinget eller regjeringen så langt har interessert seg det minste for hva slags beredskap som kan hindre at terror- og drapstanker slår rot hos mennesker. Skolen har selvsagt en nøkkelrolle i dette arbeidet. Norske lærere vil gjennomgående være entusiastiske til å følge opp planer og tiltak som nettopp bygger holdninger som vern mot de tanker som styrte gjerningsmannen 22. juli.

Hvite Busser arrangerer reiser til tidligere tyske konsentrasjonsleirer. Reisene blir aller best når de skjer i skolens regi, og der læreren legger arbeid i forberedelsene til reisen, og ikke minst følger opp etterpå. Reisene er sterke opplevelser fordi menneskeforakten og hatet blir så grundig demonstrert og dokumentert at alle som deltar blir berørt og engasjert. Jeg tror det går an å si at en formiddag i Auschwitz er mer lærerik og normdannende enn 1.000 timer i klasserommet. Derfor er det trist at det er blitt vanskeligere å få skolene med på slike turer. Heldigvis finnes mange bevisste foreldre som tar initiativ og får til slike reiser likevel. Men ofte er det mange som ikke har råd til å være med, og uten skolens og lærernes medvirkning blir utbyttet svakere enn det kunne vært.

MED STORE BOKSTAVER vil jeg derfor utfordre både Stortinget og regjeringen til å ta holdningsberedskap på alvor, og gjøre det til en viktig del av vårt nasjonale beredskapsarbeid. Siden det som skjer i menneskesinnet er avgjørende for hvordan ondskap, menneskeforakt og rasisme får innpass, er det her det aller viktigste beredskapsarbeidet må skje. Vi må ha beredskap mot at slike tanker kommer inn i sinnet, og planer for hvordan vi skal få dem ut igjen når de først har fått feste. Dette er nok vanskeligere enn å kjøpe helikoptre, men det må gjøres likevel.

Publisert i Dagsavisen 10. juni 2013

Borgernes toalettbehov

Det er de merkeligste ting som kan bli diskutert i Oslo bystyre, ordfører.
Lite ante jeg, da jeg begynte med politikk drøyt halvveis ut i forrige århundre, at jeg en vakker aprildag i 2013 skulle være med å diskutere toalettbehovet hos byens borgere. Eller mer presis, forholde meg til de borgerlige partienes krav om å kartlegge det de åpenbart mener er et uklart behov.
Vi sosialdemokrater er på det rene med dette behovet. Det er der. For egen del er behovet stabilt, med ubetydelige variasjoner gjennom året.
Ordfører. Dette er politikk på sitt dummeste. Vi trenger ikke å kartlegge noen verdens ting om toalettbehovet i byen. Det er bare å sette i gang. Behovet er universelt. Det gjelder alle. Det gjelder overalt. Hele bystyret vet selvsagt det, innerst inne. Når de likevel skyver løsningene ut i tid, er det trenering. Oslos toalettsituasjon er blant det dårligste i Europa. Det burde være marsjordre god nok.
Til slutt et ørlite spørsmål, i ekte nysgjerrighet. Hvordan er det egentlig byrådet gjør det når de skal kartlegge Oslo-borgernes toalettbehov?

16.32.6

16.32.6
For 61 år siden tok det seksten og et halvt minutt å gå 10 000 m på skøyter hvis man var best i verden. Hjallis var best i verden. Dagens verdensrekord er nesten 4 minutter raskere. Hjallis ville nesten hatt 6 runder igjen da Sven Kramer gikk i mål. Men det er ikke sånn vi måler. Det er flere som husker 16.32.6. enn Kramers rekordtid.
Det er mange idrettsstjerner som gjennom sine prestasjoner har truffet folkets begeistring og hjerte. Noen ganske få har fortsatt å være i folkets hjerter også etter at de har lagt idretten på hylla. Og så er det altså en som har fortsatt å være der, i våre hjerter, hele tiden. Nå er han borte.
Det er ingen vanlig idrettsstjerne som gikk bort natt til onsdag. I forhold til Hjallis har tiden på sett og vis stått stille. Både han selv, hans prestasjoner og hans evne til å begeistre mennesker rundt seg har holdt seg. Selvsagt ble Hjallis, som oss andre, eldre. Men han levde videre som nasjonalt idrettssymbol. Han fortsatte å være den samme for det store norske idrettspublikummet. Derfor var det ingen som ble overrasket da han fikk en spesiell ærespris under idrettsgallaen tidligere i vinter, seksti år etter at han dominerte skøytesporten. Noen kunne kanskje spørre hvorfor han ikke hadde fått den tidligere. Men nettopp det at han fikk den nå, så lenge etter, bekrefter han enestående posisjon, ikke bare i idretten, men også i samfunnet. Man hedrer jo ikke de som er glemt.
Jeg tror det går an å si at Hjallis ble en del av det norske tidsbildet de årene han herjet på skøytebanen. Han ble et symbol på 1950-årene, det optimistiske ti-året da vi hadde lagt krigen bak oss, og var i gang med gjenoppbyggingen av landet. Vi skulle ikke bare bygge boliger, fabrikker, kraftverk og veier. Vi skulle bygge Norge på nytt. Idretten og kulturen skulle også gjenoppbygges. I dette bildet passet Hjallis perfekt inn, både som idrettsikon og som inspirator. Man må forstå tiden for å forstå Hjallis` posisjon. Det var en takknemlig tid for ikoner. Derfor skal vi være takknemlige for at Hjallis spilte sin rolle akkurat slik han gjorde. Han hadde ikke blitt Hjallis uten det.
Det er ikke den rå sorgen som slår oss når et gammelt menneske, som har levd et innholdsrikt og spennende liv, går bort. Det er vemod som fyller oss. Det er som om vi alle har mistet noe. Jeg tror det er svært mange rundt omkring over hele landet som simpelthen ble triste og lei seg da budskapet om Hjallis` bortgang kom. I denne tristheten ligger også en varme fordi minnet er godt. Hjallis er ikke helt borte. Så lenge fortellingene om han lever, så lever han videre i vår bevissthet. Det liker jeg å tenke på.

Facebook

Kontakt

Mobil:
924 05 615

E-post:
rune@runeg.no