runeg-bilde

Jeg husker Saga Landhandleri på Harpefoss.

Der kunne man få det meste, på en eller annen måte, og med personlig vri. Det synes jeg er en god oppskrift.

Jeg liker jo å drive med litt av hvert.

Så velkommen til Rune G’s Landhandel.

16.32.6

16.32.6
For 61 år siden tok det seksten og et halvt minutt å gå 10 000 m på skøyter hvis man var best i verden. Hjallis var best i verden. Dagens verdensrekord er nesten 4 minutter raskere. Hjallis ville nesten hatt 6 runder igjen da Sven Kramer gikk i mål. Men det er ikke sånn vi måler. Det er flere som husker 16.32.6. enn Kramers rekordtid.
Det er mange idrettsstjerner som gjennom sine prestasjoner har truffet folkets begeistring og hjerte. Noen ganske få har fortsatt å være i folkets hjerter også etter at de har lagt idretten på hylla. Og så er det altså en som har fortsatt å være der, i våre hjerter, hele tiden. Nå er han borte.
Det er ingen vanlig idrettsstjerne som gikk bort natt til onsdag. I forhold til Hjallis har tiden på sett og vis stått stille. Både han selv, hans prestasjoner og hans evne til å begeistre mennesker rundt seg har holdt seg. Selvsagt ble Hjallis, som oss andre, eldre. Men han levde videre som nasjonalt idrettssymbol. Han fortsatte å være den samme for det store norske idrettspublikummet. Derfor var det ingen som ble overrasket da han fikk en spesiell ærespris under idrettsgallaen tidligere i vinter, seksti år etter at han dominerte skøytesporten. Noen kunne kanskje spørre hvorfor han ikke hadde fått den tidligere. Men nettopp det at han fikk den nå, så lenge etter, bekrefter han enestående posisjon, ikke bare i idretten, men også i samfunnet. Man hedrer jo ikke de som er glemt.
Jeg tror det går an å si at Hjallis ble en del av det norske tidsbildet de årene han herjet på skøytebanen. Han ble et symbol på 1950-årene, det optimistiske ti-året da vi hadde lagt krigen bak oss, og var i gang med gjenoppbyggingen av landet. Vi skulle ikke bare bygge boliger, fabrikker, kraftverk og veier. Vi skulle bygge Norge på nytt. Idretten og kulturen skulle også gjenoppbygges. I dette bildet passet Hjallis perfekt inn, både som idrettsikon og som inspirator. Man må forstå tiden for å forstå Hjallis` posisjon. Det var en takknemlig tid for ikoner. Derfor skal vi være takknemlige for at Hjallis spilte sin rolle akkurat slik han gjorde. Han hadde ikke blitt Hjallis uten det.
Det er ikke den rå sorgen som slår oss når et gammelt menneske, som har levd et innholdsrikt og spennende liv, går bort. Det er vemod som fyller oss. Det er som om vi alle har mistet noe. Jeg tror det er svært mange rundt omkring over hele landet som simpelthen ble triste og lei seg da budskapet om Hjallis` bortgang kom. I denne tristheten ligger også en varme fordi minnet er godt. Hjallis er ikke helt borte. Så lenge fortellingene om han lever, så lever han videre i vår bevissthet. Det liker jeg å tenke på.

Facebook
Kontakt

Mobil:
924 05 615

E-post:
rune@runeg.no