runeg-bilde

Jeg husker Saga Landhandleri på Harpefoss.

Der kunne man få det meste, på en eller annen måte, og med personlig vri. Det synes jeg er en god oppskrift.

Jeg liker jo å drive med litt av hvert.

Så velkommen til Rune G’s Landhandel.

16.32.6

16.32.6
For 61 år siden tok det seksten og et halvt minutt å gå 10 000 m på skøyter hvis man var best i verden. Hjallis var best i verden. Dagens verdensrekord er nesten 4 minutter raskere. Hjallis ville nesten hatt 6 runder igjen da Sven Kramer gikk i mål. Men det er ikke sånn vi måler. Det er flere som husker 16.32.6. enn Kramers rekordtid.
Det er mange idrettsstjerner som gjennom sine prestasjoner har truffet folkets begeistring og hjerte. Noen ganske få har fortsatt å være i folkets hjerter også etter at de har lagt idretten på hylla. Og så er det altså en som har fortsatt å være der, i våre hjerter, hele tiden. Nå er han borte.
Det er ingen vanlig idrettsstjerne som gikk bort natt til onsdag. I forhold til Hjallis har tiden på sett og vis stått stille. Både han selv, hans prestasjoner og hans evne til å begeistre mennesker rundt seg har holdt seg. Selvsagt ble Hjallis, som oss andre, eldre. Men han levde videre som nasjonalt idrettssymbol. Han fortsatte å være den samme for det store norske idrettspublikummet. Derfor var det ingen som ble overrasket da han fikk en spesiell ærespris under idrettsgallaen tidligere i vinter, seksti år etter at han dominerte skøytesporten. Noen kunne kanskje spørre hvorfor han ikke hadde fått den tidligere. Men nettopp det at han fikk den nå, så lenge etter, bekrefter han enestående posisjon, ikke bare i idretten, men også i samfunnet. Man hedrer jo ikke de som er glemt.
Jeg tror det går an å si at Hjallis ble en del av det norske tidsbildet de årene han herjet på skøytebanen. Han ble et symbol på 1950-årene, det optimistiske ti-året da vi hadde lagt krigen bak oss, og var i gang med gjenoppbyggingen av landet. Vi skulle ikke bare bygge boliger, fabrikker, kraftverk og veier. Vi skulle bygge Norge på nytt. Idretten og kulturen skulle også gjenoppbygges. I dette bildet passet Hjallis perfekt inn, både som idrettsikon og som inspirator. Man må forstå tiden for å forstå Hjallis` posisjon. Det var en takknemlig tid for ikoner. Derfor skal vi være takknemlige for at Hjallis spilte sin rolle akkurat slik han gjorde. Han hadde ikke blitt Hjallis uten det.
Det er ikke den rå sorgen som slår oss når et gammelt menneske, som har levd et innholdsrikt og spennende liv, går bort. Det er vemod som fyller oss. Det er som om vi alle har mistet noe. Jeg tror det er svært mange rundt omkring over hele landet som simpelthen ble triste og lei seg da budskapet om Hjallis` bortgang kom. I denne tristheten ligger også en varme fordi minnet er godt. Hjallis er ikke helt borte. Så lenge fortellingene om han lever, så lever han videre i vår bevissthet. Det liker jeg å tenke på.

Jakten på sannheten

Jeg har gjennom størsteparten av livet trodd at rettssystemet vårt tok sikte på å finne fram til sannheten, og så dømme i forhold til det. Forsvarerens rolle skulle være å finne grunner og motiver til å dømme tiltalte mildest mulig. Trodde jeg. Jeg har etter hvert innsett at forsvareren ser sin oppgave å oppnå frifinnelse, selv om det er åpenbart at gjerningsmannen er skyldig. Det kan godt hende at jeg har misforstått, og at det alltid har vært forsvarets rolle. Men i så fall spiller sannheten annenfiolin, og det sliter jeg litt med. Jeg er enig i at skyldspørsmålet skal vurderes grundig, men jeg tror jeg fortsatt mener at også forsvareren må ha som formål å søke sannheten. Løgnen er aldri konstruktiv og byggende.

Falt ut

I forrige uke falt jeg ut av min egen hjemmeside slik at jeg ikke fikk skrevet noe på den. To flotte og tidsaktuelle innlegg nådde dermed ikke ut til verden. Nå ser det ut som det er i orden igjen, uten at jeg aner verken hvorfor jeg falt ut, eller hvordan jeg nå er på igjen. Det er jo litt fascinerende. Men mest frustrerende.

Hva er egentlig bra?

Siv Jensen er med i serien «Det store intervjuet» i Nettavisen. Her går hun gjennom det meste innenfor politikk. Det mest oppsiktsvekkende er at hun starter med å erklære at «Norge er et godt land å bo i, at det er veldig mye som er bra og at vi ikke trenger å endre på det som fungerer.» Deretter ramser hun alt som må endres på. Det er helsepolitikken, samferdselspolitikken, eldrepolitikken, boligpolitikken og justispolitikken, for å nevne noen, som hun sier. Senere i intervjuet serverer hun en bredside mot velferdspolitikken og arbeidsmarkedspolitikken, og mener dessuten at finanspolitikken har store svakheter. Fra tidligere vet vi at hun mener kulturpolitikken er helt feil, og at alt blir bedre ved å selge NRK. Hun starter altså med å understreke at det er mye bra i Norge, men når hun er ferdig, har hun unntatt det aller meste i norsk politikk og samfunnsliv.
Dermed blir det meningsfylt å spørre om det er noe Siv Jensen egentlig synes er bra. Det kunne jo faktisk vært interessant å vite.

Facebook

Kontakt

Mobil:
924 05 615

E-post:
rune@runeg.no